Så dukket han da opp da...

Ja, det gjorde han...

Jeg har for mange bøker og en for liten bokhylle, og generelt lite plass hos meg. Jeg tenkte jeg derfor skulle reorganisere bokhylla mi, og det innebærer at albumene må ut, og også alt rotet med masse bilder som ligger på toppen av hylla... for å få plass til flere bøker.

Jeg fortsatte med å organisere alle bildene mine. En gang i tiden pleide jeg å ta en hel haug med bilder, og jeg printet ut dobbel kopi av dem; ett eksemplar til å putte inn i fotoalbum og ett eksemplar til å lagre. Alle ekstrakopiene ligger i sånne koselige lommer/konvolutter som man får fra fotobutikken. Jeg måtte selvfølgelig titte litt på gamle bilder og humre over good old days.

Så dukket han opp da...

Min godeste far...

Et bilde av min godeste far...



Det bildet har jeg faktisk tenkt på en stund fordi jeg ikke har visst hvor det ble av. Det siste jeg husker av det bildet er at jeg putta det oppi en sånn morsom liten gammeldags koffert som sikkert ethvert barnerom fra 80-tallet inneholdt. Det var min hemmelige og magiske koffert...jeg putta alle de viktigste tingene oppi der, deriblant bildet av min godeste far. Han var magisk for meg på den tiden...en som ikke fantes, men som kanskje fantes likevel. Kofferten ble pakket ned i en eller annen pappeske under flytting, og jeg vet ikke hvor eska og den magiske kofferten tok veien.

Men her dukket han altså opp...jeg kan ikke si det var noe magisk øyeblikk å se han igjen...heller et apatisk øyeblikk...jeg vet egentlig ikke helt hva jeg føler for min far. Jeg har aldri kalt noen for "pappa" og jeg føler heller ikke at han er en "pappa". Han har i hvert fall aldri vært det for meg.

Og jeg kjenner han bare fra akkurat dette bildet. Det er det eneste tegn til ekistens jeg har fått se, i tillegg til papirene som kom i posten om at forsøkene på å kreve inn barnebidrag fra ham nærmet seg slutten på grunn av alderen min.

Det er mange muligheter for hva som kan ha skjedd, hvorfor det aldri ble til at han ble min "pappa". I alle år har jeg vært sur og bitter, skuffa og negativ. Det er jeg for så vidt ennå. Men noen ganger prøver jeg å overbevise meg om at alle mennesker er gode og at vi alle sammen vil godt innerst inne.

For alt jeg vet gjorde han akkurat det som var riktig for ham på det tidspunktet. Jeg vet ingenting om hans evner til å oppdra barn, økonomiske muligheter for det eller rett og slett ønske...kanskje han aldri ville ha barn...kanskje han aldri ville ha meg.

Livet er merkelig noen ganger....og det tror jeg det er for alle. Også for min godeste far....

 





Maskerade



Jeg har hatt et koselig og positivt møte i dag. Jeg har ikke truffet vedkommende på flere år, men i dag fikk vi til en avtale og det var givende.

Jeg har lyst til å bruke noen minutter på å reflektere litt rundt personer med vanskelige opplevelser som tør å snakke ut om problemene sine. Det krever en styrke og en innsikt som jeg ikke møter hos altfor mange. Alle mennesker har noe å lære av hverandre, og derfor undres jeg hvorfor det er så vanskelig å dele de vanskeligste erfaringene med hverandre. I aller største grad er jeg en del av å skape en fasade og maske som føles som det tryggeste og det mest aksepterte. Det er på en måte en ekte side, men det skjuler seg så mye bak.

Jeg ble inspirert i dag og jeg ser opp til vedkommende som fortalte meg om sine problemer og som også er flink til å skrive om det og dele erfaringer. Jeg har troen på at dette er veldig verdifullt, både for den som skriver og den som leser.

Jeg skulle ønske det var flere som var frittalende om det som er vanskelig, for i utgangspunktet har vi mye å vinne på det. Foreldrene våre har som regel minst 20 år mer erfaring enn oss, og det hadde føltes støttende og betryggende om de noen ganger kunne sagt «jeg forstår deg så godt, for dette er det jeg har opplevd?.» Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg har ikke hatt mange av de samtalene.

Igjen, jeg syns det er så flott med de som klarer å være åpne om de tunge sidene ved livet, og jeg håper at jeg en dag kommer dit der jeg kan legge ut om all gørra og føle meg trygg på at det ikke vil gi noen negative konsekvenser.

Zwarte Piet, Negerkongen og evnukker

Jeg kom over en pussig nyhet i dag.

Jeg oppdaget en ny kanal, Russia Today (RT), som serverte mange spennende verdensnyheter, og alt på engelsk. Ett av innslagene jeg fikk se omhandlet Zwarte Piet. Etter å ha lest litt om det har jeg skjønt at det er en gammel fortelling fra Nederland som handler om Saint Nicloas, eller Sinterklaas, og at han hadde en hjelper som het Zwarte (Svart) Piet, and he happened to be black!

I noen tyskspråklige land i Europa er det tradisjon å feire Saint Nicolas en spesiell dag i året, der folk kler seg ut og er ute i gatene. Zwarte Piet er så en av utkledningsfigurene, med rollen om å dele ut godteri og underholde barn. Det høres helt fantastisk ut spør du meg, og i hvert fall når de ser slik ut:



Tydeligvis diskuteres det om at det er rasistisk at hjelperen til Saint Nicolas er svart, det var i hvert fall det jeg fikk med meg på Russia Today. Hjelper - svart - rasistisk.

Altså dette er bare helt finurlig, hvordan folk kan bruke rasismekortet i så rare sammenhenger.

Det ble skrevet en historie om Sinterklaas og Zwarte Piet for mange herrans år siden, og den har blitt skrevet i flere versjoner. Skal vi virkelig påstå at vi i dag må gjøre om på tradisjonene fordi at det med tiden ikke passer seg at en hjelper kan være svart? Så vidt jeg vet har det vært svarte mennesker i Norge i noen hundre år, og de ble som tjenere eller hjelpere. Slik er historien. Hate it or love it, men vi kommer ikke unna historien.

De er jo skjønne da, for en stund var det, i følge usikre kilder på nettet, forsøk på å få gjennom at Zwarte Piet skulle være av alle regnbuens farger. Jeg regner med at hans nye navn ble Regenbogen Piet, i så fall. Og det flyter ikke like bra. Og de ser ikke like kule ut.



Jeg syns noen er hysteriske når det gjelder å gjøre språk og navn formildende. Faren til Pippi var en Negerkonge. Og det skrives at Pippi originalt var en negerprinsesse. Da er det ikke så rart at hun hadde en Negerkonge av en far? Og hjelper det mer at han omtales som en Sydhavskonge? Det er jo ikke i nærheten så beskrivende for hans utseende.

Nei vettu hva, det syns jeg blir for dumt. En historie er en historie. Jeg leste "Hapi elvegudinnen" for mange år siden, der slavene i boka er evnukker. De var altså kastrerte slaver. Jeg vet ikke om noen finner dette støtende, men slik er historien skrevet, og meg bekjent stemmer det bra med virkeligheten i oldtiden.



Russia Today kan anbefales, by the way :)

Meg og Casal Garcia

Casal Garcia...

 

Baby Foot...

 

Transformers...

 

Fredag...

 

Trenger jeg si mer...

 



En veldig behagelig fredagskveld, spør du meg.

Bare for å forklare litt mer, så er Casal Garcia min grønne venn med en lang og slank kropp. Han er god til å lytte og sier i fra hvis jeg blir masete. Han er best når han er kald fra kjøleskapet og kan kurere enhver plage som måtte ha oppstått i løpet av uken.

Baby Foot...en greie fra Japan der man putter føttene sine oppi to sokker med no goie oppi. Der skal føttene være en time eller to, og om et par uker er planen da at føttene skal begynne å peele slik at man får føtter som en baby. Ja takk sier jeg og håper på det beste.

Transformers er jo noen av mine favorittfilmer. Jeg kan ikke fordra massiv animasjon i vanlige spillefilmer, men akkurat i Transformers går det helt fint. Musikken er nydelig, nivået av action holder meg gående, og jeg kan se filmene om og om igjen. Bumble Bee er til å spise opp og stemmen til Optimus Prime er supersexy! Transformers - Revenge of the fallen er next.





En gang i tiden tenkte jeg at jeg trivdes aller best i selskap med andre gode venner. Jeg er vel egentlig der ennå, men når jeg først er alene, er det mitt eget ansvar å skape trivsel for meg selv. Jeg kom på nå at jeg har glemt stearinlys, men sannelig klarte jeg å kose meg denne avslappede fredagskvelden også.

Med det trekker Casal Garcia og jeg oss tilbake :)

Rastløs = NAVs interessetest

Jeg er litt rastløs i dag; jeg tenker ofte at det er noe mer for meg dere ute, selv om jeg ikke ønsker å klage over min egen situasjon. Jeg har det ganske greit på jobb og i det private, men jeg må nok bare akseptere at jeg har en tendens til å være rastløs og ville noe mer.

I dag har jeg saumfart nettet og dets mange muligheter. For eksempel:

Jeg kan skaffe meg to eller ti av disse og bli en crazy kattedame. Det gis bort mange katter på finn.no.

Eller:

Jeg kan dra på en eksotisk reise noe sted...som krever money in the bank.

Eller:



Jeg kan skaffe meg en sommerjobb i noens hage, forhåpentlig hos ei gammel vis dame som har mange spennende erfaringer å dele. Kanskje jeg kan opparbeide meg grønne fingre og samtidig lære om livet.

 




Etter en stund havnet jeg på sidene hos NAV. Og jaggu fant jeg ikke en interessetest som de kaller Akademia. Jeg satser på at NAV kan gi meg noen svar når jeg får trykket meg gjennom denne testen, for den er ganske så tidkrevende. Heldigvis er det muligheter for å lagre underveis og komme tilbake senere.

To be continued...

Getn' Old

I dag så jeg en?la meg kalle det interessant artikkel fra Kjetil Østli fra A-magasinet.

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Kjetil-Ostli-De-forbannede-unge-7957746.html

«Jeg orker ikke mer fra de unge. De unge klager og klager, det er til å bli gal av».

Det er en vittig artikkel og treffer lett den første dagen etter ferien, men jeg må spørre meg: hvem er det egentlig han snakker om? Har han virkelig så mye erfaring med «de unge» at han egentlig vet hva han snakker om? Det er mulig han snakker ut fra erfaringen med egne barn.

Jeg syns ikke det er vanskelig å forstå at noen klager om andre ting enn det Kjetil Østli gjorde en gang i tiden. Han er tydeligvis 39 år, så det er ikke så lenge siden han var «en ung», men tiden forandrer seg og sammenligningsgrunnlaget forskyves. Noen av «de unge» vet ikke hvordan det var å bare ha NRK på TV, de ble rett og slett født litt for sent. Det er kanskje litt mye å forvente at noen skal prise seg lykkelig over å ha mange TV-kanaler, på grunnlag av at Kjetil Østli bare fikk se på menn i brune dresser på NRK.

Han skriver om at de unge klager over karakterpresset, kroppspresset, flinkhetspresset?.Og han beskriver også hvilken straff han fikk om han ikke fikk seksere på skolen. Vi snakker vel her om det samme karakterpresset eller? Jeg leste det i hvert fall i en litt klagende tone. Og han hadde vel fått høre det fra familien om han hadde fått hengepupper som han måtte slenge rundt seg, og hadde vel klaget på det, han også. Jeg lever i den tro at generasjonene klager over mange av de samme tingene, men at klangen i det forandrer seg og uttrykksformen forandrer seg.

Jeg syns nå ikke det bare er «de unge» som klager, men heller er jeg av den oppfatning at jeg og mange av de rundt meg, klager over ting som kan virke mindre viktig i den store sammenheng. Fordi at vi har de grunnleggende behovene dekket, klager vi over ting som for noen kan virke unødvendig, men som kan virke betydningsfullt for en selv. De fleste av oss har utvidede horisonter og nok familiemedlemmer i utlandet til å forstå at vi har det som plommen i egget, og likevel bruker vi tid og energi på å klage over ting som er uviktige i et bredere perspektiv.

 

Det gjelder ikke bare «de unge», vi er flere som klager, og det har muligens blitt den nye måten å konversere på, skape litt action i hverdagen.




Venner er familien du velger selv <3

Jeg syns dette uttrykket er undervurdert, og i starten av påskehøytiden vil jeg vie noen tanker til dette.

Jeg klager en del om dagen og syns litt synd på meg selv her og der. For eksempel syns jeg at høytider kan være ganske tungt, da jeg er vandt med at høytidene gjerne tilbringes med den nærmeste familien. Men ting forandrer seg og blir ikke alltid som jeg planlegger.

Oppi alt sammen, må jeg likevel kalle meg ufattelig heldig som har en utvidet familie - en gjeng med venner og bestevenner som alltid stiller opp for meg. Selvfølgelig kjenner vi alle på at vi ikke får truffet hverandre så ofte som vi gjerne vil - men skulle det være noe, så stiller de opp på flekken. Jeg vet at det ikke er alle som er like heldige som meg når det gjelder dette å ha nære venner rundt seg, men jeg unner virkelig alle i verden denne følelsen av trygghet og støtte, opplevelser og kjærlighet. In good times and bad.

Venner er absolutt familien du velger selv. Ting forandrer seg alltid, noen venner kommer og noen venner går - slik vil det vel alltid være. Men når du først har funnet familien som gjør deg lykkelig, gjelder det å holde på den og nære den så godt du kan. (Dette ble jo bare SÅ klissete, men det er bare slik det kan beskrives).

Dere vet hvem dere er - takk for at dere løfter meg når jeg er nede og takk som løfter meg enda høyere når jeg står oppe - jeg er evig takknemlig og humble <3

"Happiness is being around people who may not be your real family, but who love and support you anyway". Kunne ikke sagt det bedre sjæl.

 




 

Tør jeg å drømme?

Jeg var så heldig å få skrive et gjesteinnlegg på Fra Offer Til Kriger. Lucky me :) Ta en titt!

Småjobber på finn.no anbefales ikke

Jeg tenkte jeg skulle prøve ut tjenesten Småjobber på finn.no. Det blir lagt ut alt mulig av småjobber der; hundepass, dagmamma, transport av møbler...

Du skal konkurrere med andre som melder sin interesse for oppdraget, men for i det hele tatt å få tilgang til kontaktinformasjonen til eieren av oppdraget, må det betales 15 eller 30 kr, alt ettersom om lønnen for oppdraget er under eller over 2000 kr.

Det var litt merkelig, tenkte jeg, at man må betale for å få jobbe, men samtidig forsto jeg at de mest sannsynlig ikke var ute etter useriøse henvendelser. Så jeg betalte og skrev at jeg var interessert i oppdraget og skrev når jeg kunne utføre oppdraget. Litt senere fikk jeg da en tilbakemelding om at oppdraget allerede var gitt til konkurrenten min. Det seg selv er jo helt greit, men at jeg må betale 15 kr for kontaktinformasjon til et oppdrag som var utilgjengelig i utgangspunktet? Nei, det finner jeg merkverdig. Eieren burde, så godt det lar seg gjøre, oppdatere annonsen slik at slike ting ikke skjer. Det er likevel finn.no som er skurken her når de benytter seg av den betalingsmodellen. Money, moeny, money.

Jeg sendte selvfølgelig en klage til finn.no om dette, men fikk pent tilbake at "Vi tilbakebetaler ikke for at noen åpner opp for en småjobb de ikke får.

Men vi oppfordrer absolutt eieren av småjobber til å stoppe jobben om den er besatt."

Oppfordrer eieren ja...det hjelper vel lite med en oppfordring om man ikke har noe ønske om å håndheve dette på noen måte.

finn.no tjente 15 kr på at jeg fant et oppdrag jeg kunne tenke meg, men som ikke kunne blitt mitt uansett og. Huff og huff. Får se hva Forbrukerrådet sier om det.




Må finne postkassa før professoren

Linda sa det så fint på Fra Offer Til Kriger i går: "Se for dere at du sitter hjemme full av angst. Det gjør at du ikke klarer å vaske opp, ikke klarer å rydde, mat ligger overalt, og du klarer ikke å gå ut av huset ditt. Noen spør deg hva din største drøm er og du svarer at du vil bli professor. Det er tydelig at det ikke er oppnåelig å bli professor når man ikke klarer å gå ut av huset. Vel, for å bli professor må man gå på universitetet. For å gå på universitetet må man komme seg ut av huset. For å komme seg ut til huset, må man komme seg til postkassa..." Det ble nok ikke helt ordrett, men de store linjene er der.

Vi lærte i går at det er viktig å ikke tenke altfor stort når det gjelder drømmer. Man kan ha den store drømmen som et mål, men det er også viktig å bryte det ned til delmål.

Som gå til postkassa -> Komme seg ut av huset -> Gå på universitetet -> Bli professor!

Det er viktig å finne sin postkasse - selv om det er lettere sagt enn gjort.

Det var et tankevekkende møte i går, og de små grå fikk virkelig kjørt seg etter møtet.

Når det gjelder én av mine drømmer, har jeg bare kommet ett sted på veien: Skrive bok <- Skrive litt hver dag <- ...

Jeg har ikke funnet postkassa ennå, men jeg grubler stadig :)




Merkelig februar

Februar har vært en merkelig måned. Det startet med at jeg flyttet for meg selv, det er jo tungt i seg selv. Den nye leiligheten føles ikke helt som hjemme, og det er ordentlig tiltak å prøve å komme i orden. Jeg har hatt litt ferie fra dansingen, én uke der jeg tok ferie selv, og den andre uken var det vinterferie. Selv dansingen har vært et ork, motivasjonen er bare ikke den samme lenger.

Jeg tror jeg må akseptere at kjærlighetssorgen har tatt meg. Jeg kan ikke lenger late som alt er fint, for det er det ikke. Og med kjærlighetssorgen i bunn, er det ingenting annet som blir riktig heller.

Det merkelige er at jeg har gjort en del trivelige ting i februar også. Jeg var på skitur til Hemsedal med noen fra jobben, jeg dro på en deilig selvpleie-tur til Polen med venninna mi, og jeg har hatt noen koselige stunder med venninne mine generelt. Likevel er det litt overskyet hos meg. Solen er der, men den titter bare frem innimellom.

For å få tankene over på andre ting hører jeg selvfølgelig mye på musikk.

 

I dag er det denne sangen som opptar meg:

"Devil's Appetite"

Devil's appetite open wider
Belly of the beast getting larger

So many things to distract you from Jah
How many soldiers will fall short
Shots all around, hope you know that my friend
And in him you can depend

Oh, the devil's appetite open wider
The belly of the beast is getting larger
Don't be careless now, he'll devour you
And chances are you won't recover, noooo

Tell me who can stand it
Tell me who can stand it
Failing to yield to the devil is hard
Falling a victim is so common

Don't let your heart be tempted beyond
Fire you can't recover from
Cause the devil's appetite open wider, ahh
belly of the beast is getting larger, uhh
Don't be careless now, he'll devour you
And chances are you won't recover, noooo

Tell me who can stand it
Tell me who can stand it
Tell me who can stand it
Tell me who can stand it

So many things to distract you from Jah
How many soldiers will fall short?
Shots all around, hope you know that my friend
And in Jah you can depend



Dagens sitat

I dag må jeg stjele dette sitatet. Jeg er ikke der ennå, der jeg klarer å gå vekk fra alt drama, for jeg tror jeg skaper mye drama selv, men én dag kommer jeg dit:

There comes a time in your life when you walk away from all the drama and the people who create it. You surround yourself with people who make you laugh. Learn from the bad and focus on the good. Love the people who treat you right and pray for the ones who don?t. Life is too short to be anything but happy. Falling down is part of life. Getting back up is living. ? Jose N. Harris

Sitatet er hentet fra denne koselige siden :)




 

Aksept

Jeg var på et foredrag med Dagfinn Enerly i går. Han er en profilert fotballspiller som var i toppen av sin karriere da han kræsjet med en lagspiller under en kamp, og brakk nakken. Livet hans ble altså snudd på hodet i det sekundet fordi han må tilbringe lang tid i en rullestol. Det var en trist historie, men likevel et lysbetont og interessant foredrag, og jeg har vel aldri hørt på noen som er ved så godt mot som ham. Det var tankevekkende da han fortalte at han rett og slett måtte akseptere situasjonen sin, og i tillegg akseptere at han ville være avhengig av hjelp fra de rundt seg i lang tid.

Jeg tror at dette med aksept er essensen i å komme seg videre i og etter en livskrise. Akseptere hvordan situasjonen ble, og deretter gjøre det beste for det som kommer senere. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, eller det er garantert lettere sagt enn gjort. Jeg fikk likevel litt perspektiv på dette etter å ha hørt foredraget i går.

 

Hva er egentlig å akseptere?

I store norske leksikon på nettet oppgir de følgende synonymer: godta, godkjenne, gå med på. Det er her det blir vanskelig for meg, for av de krisene jeg har vært gjennom og er igjennom, klarer jeg ikke å godta eller godkjenne det som skjedde. Jeg kan godta og gå med på AT det skjedde, jeg kan akseptere AT det skjedde, for såpass har jeg skjønt at jeg hverken har drømt det eller at jeg kan kan bevege meg fram og tilbake i tiden;  det ligger i fortiden, og jeg kan uten problemer akseptere at jeg ikke får gjort noe med det som skjedde. Men jeg klarer ikke å akseptere det som har skjedd i meningen at jeg overhodet ikke vil at det skal skje igjen, og vil ikke akseptere at det muligens og mest sannsynlig vil skje igjen. Har jeg da virkelig akseptert min situasjon? Dagfinn Enerly har akseptert det som skjedde med ham, og det står det respekt av. Det viser mot og styrke, og for et godt humør han har oppi alt sammen.

 




the donnies the amys - drive you home

  • All of my strength is gone
  • I don't know what you want
  • In a little while, the sun comes low
  • I don't want to be here anymore
  • Right up the road and taking me all morning
  • If I told you now I could almost drive home
  • If I stay a while I could almost not remember
  • I was never looking for trouble
  • I was only following the sound
  • I remember when I was someone
  • But it's different now
  • I could corner you in the hallway
  • I would always act like I'm in space
  • I was just concerned with the timing falling into place
  • If I hold you now I could almost drive home
  • If I stay a while I could almost not remember
  • I was never looking for trouble
  • I was only following you down
  • I remember when we were younger
  • Going round and round
  • Leave a little light on the radar
  • I can never know how far I'll go
  • I am just in love with the feeling of losing control
  • If I told you now



En sånn dag...

I dag var en sånn dag. En sånn dag der det ikke skulle mye til for å få meg til å knekke sammen. Det interessante er at jeg selv fikk meg til å knekke sammen fordi jeg satt opp mine egne hinder i hinderløypa. Det er min skyld at jeg fikk meg selv til å føle det som om jeg tråkket i en bøtte med seig honning, og aldri kom meg opp eller videre. Men det var en sånn dag, der ingenting skal til.

Det var ikke verre enn at jeg skulle en tur til Ski på kurs. Jeg klarte ikke å ta avgjørelsen om jeg skulle ta toget dit, eller om jeg skulle kjøre selv. Og om jeg skulle ta toget, visste jeg ikke om jeg skulle på jobben først for å sette bilen der, eller ikke. En sånn dag der alt blir så mye mer komplisert enn det trenger å være, og altfor mange selvpåførte alternativer. Jeg fikk et par tips på SMS at det gikk raskere for meg å ta bilen dit, fordi jeg ville kjøre mot trafikken.

Jeg tok bilen, det burde ikke være noe problem. Og det var det heller ikke, enn så lenge. Jeg feide snø av bilen og kom meg av gårde. Jeg hørte på god musikk, gamle diggiser av Mary J Blige, og holdt meg god og varm. Det var ikke så enkelt å finne fram til kurset, og siden de hadde klart å sitere adressen feil, fant jeg ikke adressen på kartet heller. Bare en sånn dag, der selv å måtte gå ut for å spørre en hyggelig dame om veien, ble slitsomt. Ikke fikk jeg tak i kursfolka på telefon heller, for telefontiden var selvfølgelig ikke før kl 09. Jeg kløna rundt i Ski sentrum, fant til slutt en parkeringsplass og betalte. En sånn dag der det skal veldig lite til før jeg begynner å grine, og begynner med selvmedlidenhet. 70 kr for parkering. Jeg syntes synd på meg selv, fordi jeg måtte drasse rundt på en veske og en pose i kulda, og fordi jeg egentlig ikke visste hvor jeg skulle gå. Det kan nok hende at det kjennes tyngre ut på en kald dag, når jeg ikke vet hvor jeg skal gå, med mye å bære på...i hvert fall er det tilfeller der jeg syns veldig synd på meg selv.

Jeg fant til slutt fram til adressen og stotra meg opp trappene og inn døra, der jeg tok av meg skoene og gikk bort i resepsjonen. En sånn dag der et «kurset er ikke i dag, men i morgen» får meg til å gråte av fulle lunger. Jeg lot ikke dama i resepsjonen trøste meg en gang fordi jeg skammet meg over at jeg gråt. Det var virkelig den dagen. Jeg stotret meg tilbake i bilen, og tenkte at neste stopp var senga mi der jeg skulle bli resten av dagen.

 

Men det var også den dagen der jeg tok opp telefonen og ringte gode venninner. Den dagen der det ikke skulle så mye til for å få meg til å bli litt mer positiv igjen. Jeg hørte på rådet jeg fikk om å dra tilbake på jobben siden jeg egentlig ikke var så forsinket. En sånn dag der jeg er så uendelig glad for venninnene jeg har. En sånn dag der alt det negative kan snus til noe positivt. En sånn dag der kulde kan snus til varme. En sånn dag der selvmedlidenhet kan snus til takknemlighet.

 




"Kirkemøtet fastholder tidligere vedtak som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne"

Aftenposten gjorde meg oppmerksom på at Den norske kirke i april sa nei til å vie homofile, og det fikk meg til å innse at jeg fortsatt er medlem av Den norske kirke, selv om kriken og staten har skilt seg. Jeg vet ikke hvorfor jeg har hengt så langt etter, men jeg skjønte at det sannelig er på tide å melde seg ut av kirken, og hadde jeg fulgt litt med i alle år, hadde jeg vel skjønt at jeg burde ha gjort dette for lenge siden.

Det er helt ufattelig at kirken har brukt over to tiår på å avgjøre spørsmålet om homofile ekteskap i kirken; ja det stemmer, de kaller det for "Homofilisaken 1992-2014", se link: http://www.gammel.kirken.no/?event=dolink&famID=6892

To tiår på å avgjøre noe så såre enkelt; er det mennesker som elsker hverandre og har lyst til å leve sammen i et ekteskap? JA. Burde de få lov til å gifte seg med hverandre hvis de ønsker det, uansett kjønn? JA. Men hva kommer kirken fram til: NEI, "Kirkemøtet fastholder tidligere vedtak som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne", se link: http://www.gammel.kirken.no/?event=dolink&famId=396745

Dette gjør meg dårlig innerst i sjelen, og det er ikke en gang et spørsmål om jeg ønsker å være en del av en organisasjon som står for denne trangsyntheten.

Dagens høydepunkt er altså at jeg har printet ut et skjema for å melde meg ut av Den norske kirke, fylt ut skjemaet og skal snart putte det oppi en postkasse til Kirketorget. Litt sent, men ufattelig deilig.




 

 

Dårlig journalistikk

I dag fant jeg en artikkel som ble publisert på Nettavisen den 16.12.2014, med overskriften «Dårlig integrering er innvandrernes egen skyld».

Link til artikkelen: http://www.nettavisen.no/dittoslo/darlig-integrering-er-innvandrernes-egen-skyld/8521361.html

Jeg tenkte at jeg ikke umiddelbart skulle la meg rive med og kjenne på provokasjonen, for dette er et velbrukt triks fra avisenes side; å bruke spennende og muligens provoserende overskrifter, slik at folk som deg og meg trykker seg inn på artikkelen. Jeg trykket meg inn på artikkelen med et forsøk på å ha et åpent sinn.

Videre står det i ingressen at «9 av 10 nordmenn mener innvandrerne må ta ansvar for mangelfull integrering». Hvor kommer disse 9 av 10 fra? lurer jeg på da. «I år viser tallene at 59 prosent av nordmenn mener det «i noen grad» og 28 prosent mener det «i stor grad» er innvandrernes egen skyld at de ikke blir integrert i det norske samfunnet». Igjen, hvor kommer disse 9 av 10 fra? Har de addert tallene over, gradert tallene, og så kommet fram til at 9 av 10 nordmenn mener at innvandrerne må ta ansvar for mangelfull integrering? Nå begynner jeg å kjenne på irritasjonen og jeg blir sittende som et stort spørsmåltegn. For det første tenker jeg på hvem i det hele tatt disse nordmennene vi snakker om er. Jeg skulle likt å vite om det var et tilfeldig, representativt utvalg som ble brukt til å representere «nordmennene», eller om det mest sannsynlig representerer de som faktisk tok seg bryet med å svare på denne undersøkelsen, noen som mest sannsynlig har mange tanker og mye å si om dette emnet fra før av. Det er stor forskjell. Og det burde vært tatt med en kommentar om hvordan tallene ble gradert. Jeg er ikke fornøyd med denne artikkelen når det virker som det er viktigere å påstå at «dårlig integrering er innvandrernes egen skyld» og at «9 av 10 nordmenn mener at mener innvandrerne må ta ansvar for mangelfull integrering», enn å vise et litt mer nyansert bilde om at 59 prosent syns det i noen grad, og 28 prosent mener det i stor grad, selv om dette bildet ikke er nyansert nok heller. Man kan ikke slå disse tallene sammen og med det lage en påstand som skal gjelde for 9 av 10 nordmenn. Journalistene har ansvaret for å undersøke informasjonen de har fått og også fremstille informasjonen på en korrekt og helhetlig måte.

Hvis det er slik at i følge det norske Integreringsbarometeret «mener 74 prosent i noen eller stor grad at integreringsproblemer skyldes mangelfull innsats fra myndighetenes side», så henger ikke dette helt på grep med det som står om at 9 av 10 mener det er innvandrerne må ta ansvaret selv. Kanskje utvalgene de har brukt i rapporten fra Integrerings- og manfoldsdirektoratet (IMDi), og i det norske Integreringsbarometeret, ikke var så representative for Norges befolkning likevel.

Ikke noe sted i artikkelen kan jeg se et sitat som samsvarer med overskriften «dårlig integrering er innvandrernes egen skyld». Hvem er det som har sagt på dette da? Det er mulig at det er forfatteren av artikkelen, Hege Bjørnsdatter Braaten, som syntes det var en snacksy overskrift, eller kanskje hun ble fortalt at det var dette agnet hun skulle bruke som overskrift. Jeg syns i hvert fall det er dårlig journalistikk å vri på statistiske rapporter og påstander til sitt formål, og dikte opp sitat som overskrifter for å skaffe lesere. Dårlig journalistikk! Og så fremstille påstander som nordmenn og Norges befolkning tilsynelatende står for, til nordmenn og Norges befolkning på Nettavisen, det henger ikke på grep!

 

Jeg kan si meg enig i at vi alle må ta ansvar for egen kvalifisering og læring, samt å delta aktivt i samfunnet, og at myndighetene har ansvar for at kvalifisering, utdanning og offentlige tjenester er godt tilpasset, som Benedicte Falch-Monsen fra IMDi så smart sier. Dette gjelder ikke utelukkende for «innvandrere» (hvem er nå disse innvandrerne egentlig?), det gjelder oss alle. Dessverre er det slik at for personer som ønsker å ha med seg sitt familienavn og bruke det også i arbeidslivet, gjerne etternavn som er annerledes enn de vanlige norske, får vanskeligheter med å bli kalt inn til intervju. Det er for dumt at det skal være sånn, men det er virkeligheten for mange. Når det står på hvilket etternavn du har, er det vanskelig å gjøre noe med og ta ansvar for din egen situasjon. Mange av oss i dette samfunnet trenger et realt holdningsløft, og da tenker jeg spesielt på arbeidsgiverne. Journalistene bør nok henge seg på.




En artig kar...

Jeg møtte en gang en artig kar på en bar på Cuba. Kjekk, trivelig, ordentlig ålreit å snakke med. Han var vel i 70-åra et sted, og delte gladelig med sine livserfaringer. Eller det er det jeg liker å tro i hvert fall, at han delte gladelig, for jeg spurte ham vel om litt av hvert?nysgjerrige meg. Jeg mener fast bestemt at karen var fra Australia, og hadde forvilla seg bort i de eksotiske omgivelsene og den gode atmosfæren på Cuba. Stakkars mann :p

Det begynner å bli noen år siden, og det blir litt svinn på detaljene. Det jeg derimot husker veldig godt er det han svarte på mitt noisy spørsmål etter at vi hadde snakket sammen en stund: «er det noenting du angrer på?». Det var etter at han fortalte at han hadde vært sammen med den samme dama hele livet, at de gifta seg unge og hadde stått sammen siden, og vært trofaste med hverandre. Glemskheten min har feid bort om hun fortsatt levde på det tidspunktet jeg og karen snakka sammen, det hadde jo vært en grei detalj å huske.
Det viste seg å være en del futt i denne gamle karen. For det han svarte på spørsmålet mitt, var han at han skulle ønske han hadde gjort litt mer?og så viste ham meg armen sin som en attacking snabel, sånn nedenfra og skrått opp opp, sånn som noen mannfolk gjør når de snakker om? ja du vet? at de koser seg J Det var uansett ikke mulig å feiltolke det han prøvde å vise meg, med den entusiasmen han la i det, uten å være usmakelig på noen som helst måte. Jeg likte egentlig uttrykksmåten hans, han var ganske så vittig, god humor og glimt i øyet.

Jeg stilte meg likevel litt uforståelig til ønsket han nettopp hadde uttrykt, han hadde jo hatt en dame hele sitt liv. Jeg rakk nesten ikke å tenke den tanken ferdig, innen han dro opp skjorta si og viste meg et stort og langt arr, omtrent på høyde med navelen hans, som strakk seg ut mot sidene. Han forklarte meg videre at han for mange år siden måtte opereres i magen (jeg husker ikke helt om det var for kreft eller noe annet), men at de måtte kutte noen forbindelser ned til down under. Det betydde at down under ikke var mulig å bruke lenger, i hvert fall ikke til det å kose seg. Det var egentlig en vanvittig trist historie, men denne karen fortalte historien fortsatt med glimt i øyet. Kone eller ikke, det var veldig mange år siden han kunne utrette sitt ønske, og der satt han, på baren på Cuba, omringet av eksotiske kvinner overalt, og ønsket at han hadde utrettet mer.

Jeg kommer aldri til å glemme denne karen. Tydeligvis forsvinner mange detaljer (jeg tror jeg må få i meg mer Omega 3), men minnet av denne karen kommer jeg til å ha for alltid. Livet er for kort til ikke å kose seg og utrette de tingene man ønsker for seg selv. Er det nå jeg skal si Carpe Diem? Ja, det er det, Carpe Diem J

 

(Bildet er ikke av den artige karen jeg beskriver)




Jeg står ved et veiskille

Noen ganger i løpet av livet mitt har jeg blitt fortalt at jeg kan oppnå akkurat det jeg ønsker å oppnå her i livet.

Jeg er ganske enig i den påstanden, jeg tror jeg kan oppnå akkurat det jeg ønsker for meg selv. Men jeg undres dessverre fortsatt over hva som er fornuftig å gjøre og ikke.

Jeg har endelig fullført videreutdanningen min, etter mange herrans år på skolebenken. Med utdannelsen jeg har nå kan jobbe hvor jeg vil i finans- og forsikringsverden. Instinktet mitt sier meg at jeg bør pakke sakene mine og flytte til en by jeg kunne trives i, og jobbe, være økonomisk trygg og ha det godt der. Helst i en varm by :)

Samtidig består ikke mine kunnskaper utelukkende av forsikring og finans. Jeg er glad i å danse og har funnet ut at jeg har et talent for det. Med mye blod, svette og tårer, kunne jeg muligens oppnå noe innen den verden også. Det er absolutt det som betyr aller mest for meg i hverdagen, for med dans har jeg friheten til å bare være. Denne friheten kjenner jeg ikke på når jeg tar på meg aktuarhatten. Med hatten på, må jeg prestere og være noe. Det er for så vidt en spennende utfordring i seg selv, og jeg trives også med det. Hvis jeg skal videre med dans, går det også over fra å få lov til å være, til å faktisk måtte være noe. Så det tar noe av friheten med det vekk, samtidig som jeg får drive med noe som jeg har en indre motivasjon for.




Jeg står ved et veiskille. Hva er det riktige å gjøre? Jeg sitter nok med svarene selv, men det er det å tørre å hoppe i det. Når det gjelder dans føler jeg at jeg er 8 år for sent ute til å bli noe. Samtidig som de som danser sier at det aldri er for seint.

De som fortalte meg at jeg kan oppnå det jeg vil her i livet, hadde jo helt rett. Kanskje jeg også skal stole på de som sier at det aldri er for seint å danse?

Eller skulle jeg ha sørget for en kombinasjon? Jobbe på dagen og danse på kvelden...What to do...

 

Veiskillet jeg står ved er ganske tydelig for meg. Samtidig som det føles som en start; starten på livet :)

 




 

Frustrasjoner i trafikken

Nylig ble det postet et innlegg på Facebook som omhandler Trafikkregler for syklister. Oppmerksomheten rundt det burde kommet for lenge siden, og det har det sikkert også, men det var perfekt timing, spør du meg. Etter å ha vært en Osloborger i mange år, og kjørt bil i nesten like mange av dem, har jeg fått erfare syklister og fotgjengere i perspektiv fra bilen, på godt og vondt. For ikke å snakke om motorsyklister?

Min mening er at Trafikkreglene bør studeres av alle og enhver. Akkurat i denne artikkelen er fokuset på syklister:

http://www.vegvesen.no/Trafikkinformasjon/Syklist/Trafikkregler%20for%20syklister

Jeg ønsker å starte med de myke trafikantene: Jeg har en følelse av at den gode Oslofotgjenger spaserer rundt i gatene og føler seg udødelig. I hvert fall i de tilfellene der de går med høretelefonene på ørene, fullt oppslukt i mobiltelefonen sin samtidig, og sprader over veien uten en gang å løfte blikket for å se etter biler eller annet. Det høres kanskje overdrevet ut, men det er mange fotgjengere som gjør akkurat dét; spaserer over gata med den største selvfølgelighet, uten å ense bilene som kommer kjørende mot feltet de går i. Farlige greier.

Her om dagen kom jeg kjørende ned mot løkka fra Sannergata, da en ung mann valgte å krysse gata på rød mann. Jeg kom mot krysset i litt fart fordi jeg hadde grønt lys. Jeg så den unge mannen på avstand og klarte å senke farten for å slippe ham forbi, ikke med letthet, vel og merke. Jeg hadde grønt lys, og han hadde rødt, og likevel trasket han over som om det var hans rett. Selv om det ikke ble noen alvorlig situasjon, følte jeg likevel for å gi ham en TUUUT. Ikke en TUT, men en TUUUT. Det er ikke så ofte jeg tuter, men jeg ville sende ham en beskjed. Selv om han hadde på seg høretelefoner, hørte han meg nok godt, for han bøyde seg inn mot vinduet og ga meg et djevelblikk. Det så ut som han tok tutinga mi som en stor fornærmelse og syntes at jeg var helt på jordet. Nå har vi en ganske snill kjørekultur her i Norge, vil jeg påstå, så det var ikke naturlig på noen måte å gå ut av bilen for å bedrive munnhuggeri med den myke trafikanten. Hadde jeg vært andre steder i verden hadde vel akkurat det skjedd. Det var den situasjonen, ingen myke trafikanter påkjørt, og munnhuggeri avverget.

Jeg har en erfaring til med en myk trafikant. I dette tilfellet tror jeg den unge damen gikk i sine egne tanker, og handlet før hun tenkte. Det skjedde i Majorstua-krysset. Jeg syns jeg har hørt at Majorstua-krysset er det krysset i Oslo der flest ulykker skjer. Ikke veldig rart med så mange biler, syklister, busser, trikker og fotgjengere som alle sammen skal fungere sammen i et infrastrukturelt kaos. Jeg har prøvd å illustrere situasjonen med et bilde.




Bilde 1 beskriver meg i grønt som svinger fra Slemdalsveien, inn på Kirkeveien i venstre felt, siden det er to felt i den retningen. Den røde boksen viser overgangsfeltet, og her måtte jeg vente på noen som passerte, for fotgjengerne har grønn mann samtidig som bilene fra min retning har grønt lys. Da jeg hadde passert overgangsfeltet, velger den glade Oslofotgjenger, i dette tilfellet den unge damen, å krysse veien sikkert 7 meter unna overgangsfeltet, skrått over i mitt felt. Hun løp ikke, noe hun burde ha gjort siden hun ikke var på riktig sted for å krysse gata, neida, rolig og pyntelig. Bilde 2 viser at jeg valgte å svinge over til høyre felt, fordi den unge damen spradet rolig mot min side av veien uten noe tegn til rush. Bilde 3 viser situasjonen som oppsto da ung dame mista noe på veien, omtrent i midten mellom de to feltene. Hun valgte da å småløpe tilbake den ene meteren for å plukke opp tingen hun mista. Lite visste hun at jeg da allerede var på vei inn i høyre felt, og klarte å stoppe på 1 sekund for ikke å kjøre på henne. Jeg valgte å bruke en stjerne på bildet, som om det faktisk var et krasj, men det var det ikke. Jeg fikk meg likevel en real støkk, for det var hakket før jeg kjørte henne ned. Jeg forstår at jeg sikkert kunne avverget situasjonen ved å stoppe helt i det hun valgte å snegle seg over veien, langt unna overgangsfeltet. Og jeg tror definitivt det er det jeg kommer til å gjøre om jeg opplever noe sånt igjen. Det var likevel drøyt av henne å gå tilbake for å plukke opp tingen sin, etter at hun var feil plassert og i en farlig situasjon in the first place. Jaja, det var den situasjonen, ingen myke trafikanter påkjørt, men et hjerte som havnet i halsen på meg.

Så over på syklistene. For det første er det ikke en god tilrettelegging for dem når det gjelder egne sykkelfelt og egne trafikklys for syklister. Jeg tror vi har en lang vei å gå når det gjelder tilretteleggingen her i Norge, eller i storbyene. Og derfor tror jeg ikke man kan skylde alle problemer som oppstår på de stakkars syklistene. Det jeg mener er at man uansett forhold må utvise skjønn i alle situasjoner, bilister, så vel som syklister. Her kommer min frustrasjon: Makan til splitta syn på seg selv i trafikken! Noen syklister innbiller seg at de i noen minutter og på noen strekninger følger regler som om de kjører en bil, for så å plutselig bli en myk trafikant i det de svinger rett over overgangsfeltet, uten å gå av sykkelen. Så om jeg har kjørt side om side eller rett bak en syklist, så må jeg plutselig bråbremse for ham i det han velger å kysse gaten på et overgangsfelt? Som bilist er det ikke lett å følge denne endringen i roller og regler på noen få sekunder. Gå av sykkelen når du skal over veien!
Og hva skjer med at syklistene ABSOLUTT skal legge seg inn på siden av bilen, for å komme lenger fram i køen? Altså?er det ikke noe sykkelfelt der, og det er en halv centimeter mellom bilen og fortauskanten, så er det rett og slett ikke plass til noen sykkel. Det nytter ikke å skvise hjulene sine og rumpa si mellom, selv om det gjør at man etter å ha strevd seg forbi bilen, kommer 2 meter lenger fram mot krysset. Er det ikke plass, så er det ikke plass, og da er det heller ingen vits å legge seg ut på den andre siden av bilen, for guess what, der kommer det som regel biler i mot! Hvilken rett har syklistene til å skvise seg framover i køen, for å få lov til å starte først når det blir grønt lys, og sinke trafikken bak?

«I henhold til vegtrafikkloven er du som syklist fører av et kjøretøy når du sykler i kjørebanen, og du har derfor samme rettigheter og plikter som en bilfører. Du må alltid bruke sykkelfeltet på høyre side av veien. Å sykle mot kjøreretningen er farlig og forbudt.» (refererer til teksten i linken over).
Nei og nei og nei. Betyr det at du har lov til å sykle oppover øverst i Markveien i mot enveiskjøringen, ute i gata, når det ikke er noe sykkelfelt der? NEI! Kan du som syklist forvente at bilene som kommer i riktig retning skal stoppe for deg som kommer syklende ute i veien i feil retning? NEI! Kan du forvente annet enn sure miner og sikkert litt TUUUTING fra bilene? NEEI!

Og når det gjelder motorsyklister har jeg ikke mer å si enn at jeg prøver å ha respekt også for dem, selv når de kjører slalåm til jobben om morgenen og fra jobben om ettermiddagen. Jeg håper de 5 minuttene de kommer tidligere på jobb, er verdt det, for det oppstår noen farlige situasjoner, og en del sure bilister.

Jeg kan snakke om håpløse ting som bilister gjør også, men det får bli en annen gang :)

 

Takk for meg :)

Mens vi venter på klassisk...

Hvis jeg skulle bry meg om noe i dag
Noe som helst
Bare hva som helst

Er det da greit å bry seg
Om alle disse barna som løper
Om all denne lyden de lager
Er det greit?

Hvis jeg snakker for høyt
Er det for mye
Hvis jeg snakker for fort
Er jeg for mye

Hva er greit å bry seg om?
Hvem er det som bestemmer
Hva som engasjerer
Og hvor mye engasjement
Som er greit? 

Hvis jeg skulle bry meg om noe i dag
Er det da greit å bry seg?
Hva hvis jeg snakker for høyt
Hva er det greit å bry seg om?




 

Mange dører å velge mellom

Hva gjør jeg når noen har såret meg så inderlig dypt? Hva jeg gjør når tårene fyller seg opp i øynene mine? Hva gjør jeg når hjertet mitt gråter? Jeg er så trist så trist, samtidig som jeg er bitter og sint. Sint inni meg. Jeg er lei meg og sint om hverandre, og oppå det igjen prøver jeg å tenke fornuftig og være rasjonell. Jeg blir dratt i flere retninger.

Hvis det er slik at jeg har mange dører jeg kan velge å gå gjennom, sint-døra, lei-seg-døra, fornuftig-døra, rasjonell-døra, hvorfor greier jeg ikke å gå gjennom noen av dem? Jeg blir stående i midten og ser på dørene. I stedet for å gjøre noe. Ta et valg. Men det er bare så inderlig vanskelig. Om jeg tar et valg med hjertet, henger hodet igjen. Om jeg tar et valg med hodet, henger hjertet igjen. Det er som om hjertet og hodet er splittet. De jobber ikke sammen. Fornuft og følelser. Jeg skulle ønske jeg klarte å forgive and forget. Men det klarer jeg ikke. Så her står jeg i min egen misoury og vurderer hvilken dør som er mest fristende å gå gjennom.

What to do?




En ettermiddag på legekontoret...

I dag måtte jeg til legen fordi jeg trengte en legeattest. Jeg dro til gode gamle Blindern og satt meg på legekontoret. Jeg var der ganske tidlig og hadde en del tid å slå i hjel før legetimen. Jeg hadde nettopp blitt ferdig med den første boka i Kepler-serien «Hypnotisøren». Den var helt vilt spennende og jeg hadde vært på Akademika for å kjøpe den neste boka. De hadde den ikke. Jeg ville ikke waste mine gjenstående 200 kr på kontoen, på en bok jeg ikke trengte, når jeg har en haug med uleste bøker i bokhylla mi hjemme.

Så der satt jeg på legekontoret og leste gjennom et Se og Hør, som for øvrig var fra 2011. Det mest interessante jeg kunne trekke ut av denne utgaven var at søstera til Julia Roberts veide 125 kg. Julia selv hadde visst kommentert dette i retningen av «hun eier ikke selvrespekt». Kommentaren var helt sikkert tatt ut av sammenheng, men det virker som en kald og lite gjennomtenkt kommentar. I den neste utgaven jeg leste av Se og Hør (jeg husker ikke når bladet var fra), hadde søstera til Julia tatt livet av seg. Ufattelig trist :(  Det kan hende det var en sammenheng mellom at hun veide mye og at hun kanskje hadde problemer i livet sitt. Huff, det er så mange som trenger hjelp og støtte der ute. Psykiske og personlige problemer fins i så mange former. Kanskje søstera til Julia Roberts hadde klart seg dersom hun hadde fått hjelp.

Jeg leste to utgaver til av sladrebladet. Tone Damli Åberge hadde ikke funnet noe navn til dattera si. Kate Middleton veide så lite at de spekulerte i om hun i det hele tatt kunne få barn. Angelina Jolie skulle gjennom sin andre operasjon for å minske faren for å utvikle samme kreft som moren hennes døde av. Justin Bieber roet seg ned på en camp der han red på hest og hadde på seg Cowboy hatt. Han hadde tatovert sleeves på begge armene sine, noe som så ganske bra ut. Jeg leste altså gjennom 4 Se og Hør blader, og ble oppdatert på kjendisfronten. Så unyttig. Jeg kunne vel lik så godt ha brukt 99 kr på en av bøkene de hadde på tilbud nede på Akademika.

Jeg ble omsider sluppet inn til legen. Et gammelt fossil av en mann som sikkert burde vært pensjonert for lenge siden. Jeg hadde aldri vært hos han før, og det med rette. Han var hyggelig nok, men litt fjern. Han skulle ta en undersøkelse av blodtrykket mitt. Jeg måtte ta av genseren litt for å gjøre det. Etterpå skulle han sjekke hjertet og lungene mine. Da måtte jeg av med hele genseren. Under genseren hadde jeg en singlet. Han sa at jeg måtte ta av singleten også. Min første reaksjon på det var å spørre: - Hvorfor det? Jeg ønsket ikke å sitte der i bare BH?en. Men han svarte meg ikke på det. Så jeg tok av genseren med en ekkel følelse i magen. Deretter sa han: -Det går bra, og begynte å undersøke meg. Han gadd altså ikke å gi meg en grunn for at jeg måtte ta av singleten, annet enn at det gikk bra. Veldig merkelig syns jeg. Jeg trengte en forklaring. Han kunne vel ha undersøkt med singlet på ved å løfte litt foran og litt bak. Eller i hvert fall gitt meg en forklaring. Undersøkelsen gikk ganske fort, og han ga meg ingen grunn til å fortsette å føle det ekkelt. Men he didn't make my day, for å si det sånn.

Etter undersøkelsen sa legen at det kostet meg 350 kr for legeattesten han hadde skrevet ut. 350 kr?? Det var omtrent 150 kr mer enn det jeg hadde på kontoen. Og i tillegg ville det løpe 50 kr ekstra hvis jeg ikke kunne betale det der og da. 400 kr for omtrent 2 linjer der det står at jeg ikke er syk eller har noen skader. Jesus, så dyrt! Jeg snakket med resepsjonisten om de kanskje kunne sende meg fakturaen uten at jeg måtte betale 50 kr ekstra. Det kunne de ikke fordi det var et annet selskap som tok seg av betalingene som ikke ble gjort på maskinen innen legekontoret stengte. Så legebesøket og de to setningene fra legen kommer til å koste meg 450 kr (inkludert blodprøven jeg tok).

Halleluja, fylt opp av kjendisnyheter og 450 kr fattigere. Det var ikke akkurat det jeg forventa av legeærendet mitt i dag?

Jaja, leste ferdig Hypnotisøren da :) Den var fantastisk spennende!

 

 



Mellomnavn alt eller ingenting

Hei!

I dag tenkte jeg at jeg skulle dele noen tanker om alt eller ingenting. Det burde vært mellomnavnet mitt, for det er slik jeg er; alt eller ingenting! Enten er jeg helt med på noe og jobber hardt for det, eller så gidder jeg ikke i det hele tatt. Veldig merkelig det der. Men det gjelder det aller meste jeg begir meg med.

Trening for eksempel. Jeg tenker at fornuftig trening er å trene 1-3 ganger i uka. I hele vår har jeg stort sett trent ingenting. Til jeg begynte å danse på Circle igjen. Nå som jeg planlegger å sette ordentlig i gang med trening igjen, planlegger jeg å trene hver dag (minus helgen), helst i et par timer hver gang. Det vil si at jeg vil trene alt. Overdriver jeg litt eller...?

Bassgitaren som jeg kjøpte for noen år siden. Planen var jo at jeg skulle spille litt hver dag, kanskje 10 min hver gang. Slik at jeg lærte litt og litt, og holdt lærdommen ved like. Fram til nå har jeg spilt ingenting. Inntil en dag der jeg bestemte meg for å spille litt. Da ble det spilling i mange timer, og jeg lærte meg å spille Jammin'. Men siden jeg ikke har praktisert i ettertid, har jeg nå glemt det. Så det gikk fra å spille ingenting, til å spille alt, og nå ingenting igjen. Det blir ingen basspiller av meg hvis jeg ikke øver litt innimellom.



Et siste eksempel er creol. Jeg har så lyst til å lære meg det, og det har jeg hatt lyst til leeeeenge. Men før gjorde jeg ingenting med det. Nå gjør jeg alt. Nå hører jeg på musikk med creoltekster, leser i boka jeg har kjøpt meg, og sjekker ut alle nettsider for å se om jeg kan melde meg på kurs (jeg finner foreløpig ingent.ing). Alt eller ingeting.

Jeg er veldig merkelig slik. Det gjør at mange drømmer bare blir utsatt. Kanskje det er fordi jeg vil så mye. Og helst skal få til alt med en gang. Jeg ønsker ikke å vente, og kanskje heller ikke å jobbe for det...? I don't know, men jeg syns det er et merkelig fenomen.

Er det noen andre som har det slik?




 

Snur det nå?

Det er ikke lenge siden Dan, Justina og jeg var på Nico & Vinz konsert. De gjør det jo knallbra om dagen, og søker lykken i USA. Jeg husker de snakket litt om det å følge drømmene sine og  å være tro mot den du er. Det ble et ordentlig inspirasjonsøyeblikk for meg <3 De prøver å følge drømmene sine selv om de ikke er garantert suksess. Dan ønsker å gjøre det samme. Han har bestemt seg for å gå musikkproduksjon på Noroff. For å følge drømmene sine. På konserten skjønte jeg at jeg også er nødt til å gjøre noe med drømmene mine. De vil ikke gå i oppfyllelse av seg selv. Dans er min passion, og nå skal jeg endelig ta det til neste nivå.

Det har vært en lang og drøy oppoverbakke fra i høst og til nå. Snur det nå? Det kjennes absolutt sånn ut, og jeg kunne ikke vært mer glad for det :)

Sol

Sol inne
Sol ute
Sol i sinnet
Sol i hjertet

Soool :)

Sitat

Takk for en deilig helg.
De forteller meg at det regnet. 

Why

Emil på TVen
Kaffe i koppen
Dan løser kryssord

Påsken er her
Familiekos
Akkurat som i fjor

Uten mor
Heller ikke Tor
Why, moder jord?

En liten jente

En liten jente
Uskyldig og vakker
Hun sitter og ser på Twins
Like engasjert som alle de andre gangene

En stor jente
Opprørsk og usikker
Hun sitter og ser på Twins
Like engasjert som alle de andre gangene

En liten jente
Ensom og ubeskytta
Hun sitter og ser på Twins
Og så får hun ikke lov til å se mer

2000 brikker

Målet er å pusle 2000 brikker

Jeg står og hikker
Jeg går og drikker
Jeg sitter og strikker

Pensjonisttilværelsen smitter

 




Les mer i arkivet » Januar 2016 » Desember 2015 » August 2015
lottii

lottii

29, Oslo

Jeg er en jente med mange tanker og idéer. Denne bloggen er et uttrykk for det. Jeg skriver om alt mellom himmel og jord, for det er egentlig slik jeg er; alt mellom himmel og jord. Jeg jobber som aktuar. Jeg elsker å danse. Jeg koser meg når jeg leser bøker. Jeg er totalt avhengig av venninnene mine. Jeg har sinnsykt lyst på en hund. Jeg selvrealiseres når jeg reiser. Og danser samtidig. Jeg er ingen erfaren blogger. Men moro er det likevel :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits